Vi har det som plommen i egget!

Da har vi fått selskap og startet livet som turister i Tanzania. Det er helt fantastisk! 

Vi har vært på safari i Lake Manyara og Ngorongoro krater. Vi fikk se flodhest, sebra, bavianer, elefant og giraf i tilleg til løver parre seg på nært hold. Vi så selvsagt mange flere dyr og fugler! Bedre kan det omtrent ikke bli! 

Nå nyter vi livet i Arusha ved foten av Mt. Meru! 

Siste dag

(Slik står det på ultralydmaskinen.)

Da har vi hatt vår siste dag på sykehuset. Den tilbragte vi sammen med en veldig hyggelig radiolog fra Storbritannia. Hun forklarte og viste oss mye. I tillegg har vi øvd på FAST-scan (ultralyd). Der fant vi i alle fall ut at Mette finner det hun skal fort, men at det ikke er så lett å finne målorganene (særlig nyrene) på henne. 

Det er rart og trist å tenke på at vi ikke skal gå "ward rounds" med legene og studentene her mer. Eller gå på "x-ray session" og se maaange røntgenbilder daglig. Eller bruke 10 minutter på å finne en tilfeldig person som kan oversette det pasienten sier til swahili slik at sykepleieren forstår. Vi sitter igjen med enormt mange inntrykk og tanker og kommer helt klart til å savne folkene og livet her.

Dagen i dag ble helt annerledes enn planlagt. Vi hadde ingen planer utnom å kanskje sole oss, da vi gikk til frokost. Der fikk vi høre om en utflukt, og etter litt om og menn (og fire personer på tre seter), ble vi med på tur for å besøke noen fra Hatzabeer-stammen. Det ble en dag med mye kjøring og et besøk hos mennesker som lever av det de finner i naturen; dyr, frukt og røtter. Dette er dessuten folket som har klikkelyder og andre uvanlige lyder som en del av språket. Vi er veldig glade for at vi ble med på tur, på tross av 10 minutters pakketid.

Helgeaktiviteter

På lørdag var vi kulturelle mennesker. Forrige uke kom vi over en bryllupsinvitasjon på et sykepleierkontor på sykehuset. Etter en samtale med en lokal sykepleier, ga vi gave på forhånd og fikk to timer etterpå invitasjon med navnet vårt på.

Invitasjonen sa klokken 8 swahilitid, noe som betyr klokken 14.00 i vår tid. (Swahilitid starter klokken 06.00). Siden våre lokale venner sa at man ikke trengte å stresse, troppet vi opp på kultursenteret der festen skulle være klokken 15.00. Det viste seg at vi var blant de første fremmøtte gjestene. Det var jammen bra siden vi ikke kjente brudeparet i det hele tatt...

Festen var ledet av en toastmaster som snakket rask swahili på inn-og utpust, så vi fikk en god dose swahili denne ettermiddagen. Mange velvalgte ord skulle deles av familie og venner, det ble selvsagt danset og spilt musikk og da klokken ble 18.00 ble det servert mat. En spennende opplevelse! 

Søndag morgen 07.45 la en gjeng fra sykehuset ut på tur langs veien. Etter to og en halv time, var vi på "toppen" av Mt. Harrar, et lite fjell på kanten av Rift Valley. Nydelig natur og nydelig vær preget dagen. 

Masaiene

I dag var det ingen operasjoner fordi sykehuset mangler noen legemidler. Så, de kirurgiske pasientene må vente til mandag tidligst på å få behandling. Visitt ble gått, men mange pasienter ble sendt hjem med beskjed om å komme igjen senere.

På ettermiddagen fikk vi besøke tannklinikken. Den får for tiden innstallert mer moderne utstyr. Problemet er bare at det ikke er ansatt en tannlege på fast basis. Heldigvis er det en lege som er giret på å fungere som deltidstannlege, så han trekker en del tenner når det ikke er vestlige tannleger på besøk. For det er som regel trekking det går i...(Mette slapp heldigvis unna og har ennå alle tenner i behold).

I kveld skal vi spise afrikansk middag og hva er vel bedre enn afrikansk outfit da? 

God helg! 

Surgical 1/general ward

Da har vi hatt to dager på ny avdeling. Dette er en avdeling med dels kirurgiske pasienter og dels medisinske/andre pasienter. Formiddagen går med til å gå visitt på avdelingen, gjerne sammen med en turnuslege fra Nederland og en lokal lege. Det er interessant å se diskusjonen dem i mellom; 

- Trenger virkelig pasienten tre typer antibiotika?

- Skal vi sende pasienten rett til operasjonsstua uten å ta ultralyd først?

- Kan pasienten skrives ut eller må han/hun bli til såret er helt grodd?

I dag var det forresten vaskedag på avdelingen, så da måtte plent alle møbler og pasienter ut fra rommet mens alt (vegg, vindu og gulv)  ble skrubbet. Såpevannet fløt og visitten ble utsatt, men etter hvert fikk vi begynne på et rom. Det gikk forholdsvis effektivt for seg da, til vår overraskelse! 

På ettermiddagen gikk vi en tur rundt Sykehusområdet og litt ut i landsbyen. Det er fint å bli litt kjent med området! 

PS: vi er visst litt lei maten nå (kanskje ikke SÅ rart siden det er samme meny hver uke...?)

På operasjonsstua

De siste ukene har vi fått observere flere operasjoner og for oss som ikke har hatt klinikk enda, er det ganske spennende! 

En observasjon vi fort gjorde oss, var at det blir bedd en bønn før hver operasjon starter. 

I går kveld kom første skikkelige regnskur med torden og lyn. Strømmen var borte en stund, noe som gjorde det ganske mørkt alle steder bortsett fra der de har grneratorer. Da fikk vi virkelig se hvordan lyn så ut! Nå gleder vi oss også til å se hvordan naturen kommer til å se ut etter noen dager med litt fuktighet. ("Den lille regntiden" innebærer litt mer skyer og noen skurer på kvelden eller natten av og til, slik vi har forstått det.)

Fortsatt god helg! 

Fødsler på Haydom

De siste dagene har vi fått både gode og dårlige opplevelser på fødestuen på Haydom. 

Det første vi måtte lære var at de har et helt annet forhold til smerte her nede enn hemme. Man skal ikke vise tegn til svakhet eller smerte, ikke under de siste riene under fødselen engang. Påpeker de fødende kvinnene at de gjør vondt, sier gjerne den unge jordmoren "this is a weak one, she can't handle pain!". Vi synest i grunn det er vanskelig å være til stede når det blir slik. Man ser i øynene til kvinnene at de har store smerter og vi vet at de ikke sier noe før det er virkelig vondt. Likevel er det ikke populært at noen sier de har vondt. Det er faktisk vanskelig å høre om en fødsel pågår eller ikke når man står utenfor rommet.

Ellers har vi jo forstått at kvinnene føder mange barn her. Vi traff en kvinne som hadde vært gravid fjorten ganger, og da er det ikke så rart at det går fort. Vi synest i grunn de er svært effektive; barna er ute på et par rier. Som regel går det veldig bra med fødslene. Og babyene er nydelige, lysebrune skapninger. 

Desverre har vi fått oppleve en dødfødsel der morkaka ikke ville komme ut. Kvinnen hadde store smerter, men fikk ingen ting mot det. Vi syntes det var vanskelig, men vet at det er slik de gjør det her. Etter et par mislykkede manuelle forsøk på å få ut resten av placenta på fødestuen, ble kvinnen flyttet til operasjonsstuen og fikk narkose (men ikke nok til hele prosedyren). Det hele endte med at livmoren ble fjernet. Kvinnen mistet mye blod i prosessen og vi håper hun klarer seg.

Det er ikke alle dager som er like lette å fordøye, og vi blir av og til ekstra takknemlige for helsetjenestene vi har hjemme. Det er også viktig å huske at dersom denne kvinnen ikke fikk hjelp, hadde hun trolig omkommet hjemme. 

Vi også fått bli med på operasjonsstuen og sett hvordan ting foregår der.